Boris Spasskij

 

Boris Vasiliyevitsj Spasskij er blant de meste undervurderte av verdensmesterne. Han ble i 1972 viden kjent som den skvære mannen som fant seg i alle Bobby Fischers merkelige påfunn, men sjakklig sett var dette nederlaget et negativt vendepunkt for Spasskij. Han har siden bare vært en skygge av seg selv. I sin ungdomstid derimot var Spasskij en glitrende spiller.

Spasskij er født i Leningrad i 1937, men under krigen søkte familien tilflukt i Uralfjellene. Det var her Spasskij lærte sjakk i en alder av fem år. I 1947 oppsøkte han sjakkmiljøet i kommunistpartiets ungdomsorganisasjon Pionerene og ble raskt tatt hånd om av en personlig trener. Dette virker kanskje rart for oss, men i det tidligere Sovjet var sjakktrener et fullt respektert yrke. Man måtte ha flere års universitetsutdannelse med sjakk som hovedstudium før man kunne påta seg slike viktige oppgaver som å sørge for nasjonens unge sjakktalenter. 

Spasskij skuffet ikke og i 1955 vant han juniorverdensmesterskapet i Antwerpen. Samme år kom han på tredjeplass i Sovjetmesterskapet, som på den tiden må ha vært sterkere enn de fleste øvrige internasjonale turneringer. Året etter kom han på tredelt førsteplass i det samme mesterskapet, men omkampen ble vunnet av Mark Taimanov, foran Spasskij og Yuri Averbakh til slutt. Spasskij kom like etter på tredjeplass i kandidatturneringen i Amsterdam. 

Før han var 20 år hadde altså Spasskij etablert seg i den ypperste verdenseliten. På den tiden var det også et annet fremragende talent som utmerket seg, amerikaneren Bobby Fischer. I Intersoneturneringen i 1960 i Mar del Plata i Argentina delte disse to førsteplassen. Sluttspillet mellom Spasskij og Bronstein fra denne turneringen ble for øvrig brukt som åpningsfrekvens i James Bond-filmen From Russia with Love

Inngangen av 1960--årene må virkelig ha fortonet seg som en spennende sjakktid, med 23 år gamle Mikhail Tal som verdensmester og fremadstormende spillere som Spasskij og Fischer som utfordrere. 

I 1961 vant Spasskij Sovjetmesterskapet alene for første gang. To år senere delte han seieren med Leonid Stein, men nok en gang tapte han omkampen. Etter dette var imidlertid Spasskij ustoppelig. Etter først seier i soneturneringen i Moskva i 1964, intersoneturneringen i Amsterdam litt senere, og deretter matchseire over Paul Keres, Efim Geller og Mikhail Tal, var han klar til å utfordre verdensmester Tigran Petrosjan. Petrosian var imidlertid en seiglivet spiller, og etter 24 partier hadde Petrosjan vunnet fire partier og Spasskij bare tre. De øvrige 17 endte remis. 

Spasskij lot seg ikke knekke og fortsatte å vinne store turneringer, blant annet i Santa Monica i 1966 foran Bobby Fischer og Bent Larsen. Over 1 000 tilskuere kunne her overvære prestisjeoppgjøret Spasskij--Fischer, som Spasskij vant. 

Etter seire over Geller, Bent Larsen og Viktor Kortsjnoj i 1968 var Spasskij på nytt klar for VM--match mot Petrosjan. Denne gang vant Spasskij. For dette mottok han 1 400 dollar, hvilket er overraskende lite i forhold til både hva som var vanlig før 2. verdenskrig, for ikke å snakke om de summer det er snakk om i dag. Nesten alle disse VM--matchene med sovjetere involvert foregikk imidlertid i Moskva, og det var nok ikke vanlig å overøse noen med penger der borte på den tiden, selv ikke verdensmestre. 

Men som verdensmester hadde tross alt Spasskij sine privilegier. Han fikk for eksempel lov til å reise hvor han ville. Spasskij benyttet dette blant annet til å delta i det åpne kanadiske mesterskapet i 1971. Dette var faktisk første gang en verdensmester deltok i en turnering der ikke alle spilte mot alle. 

Spasskij var på denne tiden meget sterk, men det var også Bobby Fischer. Og i Reykjavik i 1972 skulle verden oppleve tidenes sjakkmatch mellom disse to gigantene. Fischer hadde etterhvert utviklet et betydelig renommé som urokråke, og i forhold til ham fortonet Spasskij seg som medgjørligheten selv. Fischer klagde på alt mulig, og fikk blant annet premiefondet opp i helt andre dimensjoner enn det noen gang hadde vært tidligere. Spasskij var bare glad til. Fischer sørget jo for alt. 

Når matchen omsider kom i gang, startet Spasskij med å vinne et klart remissluttspill i første parti for deretter å vinne på walk--over i det neste runde. Etter mye dramatikk klarte Fischer å komme tilbake, og sluttresultatet ble omsider 12,5--8,5 til Fischer. 

De politiske undertoner i forbindelse med denne matchen var påtagelige. Forholdet mellom USA og Sovjet var på denne tiden iskaldt. USA var sterkt involvert i kampen mot kommunismen i Vietnam. 1972 var også året da president Nixon var på frierferd til Kina, Sovjets rival i sør. Og så kommer denne enslige amerikaneren og hamler opp med hele Sovjets apparat av trenere, psykologer og alt som tenkes kan, personifisert i verdensmesteren Boris Spasskij. 

Spasskij ble da heller ikke tatt godt imot da han kom hjem. For første gang ble han stoppet i tollen for undersøkelse av bagasjen, og mange andre privilegier ble nå trukket tilbake. 

Spasskij ville ikke finne seg i dette, og senere på 1970--tallet flyttet han simpelthen til Frankrike. I motsetning til for eksempel Viktor Kortsjnoj, som lagde et voldsomt oppstyr ut av sin flukt fra Sovjet, klarte Spasskij i all stillhet å komme seg vekk. Det må ha vart Spasskijs diplomatiske fremferd som hjalp ham. 

Spasskij vant i 1973 Sovjetmesterskapet på ny, og både i 1974 og 1977 var han VM--kandidat. Gløden var imidlertid borte, og på slutten av 1970-tallet og videre utover i 80--årene ble det mest korte remiser på Spasskij. Takket være Fischer hadde Spasskij fatt seg et godt navn. Han virket etterhvert mer interessert i motta sine startpenger og komme seg ut og spille tennis, enn å sitte inne og slite over sjakkbrettet. 

Sjakkpromotor Øystein Brekke lykkes å få Spasskij til en turnering i Gjøvik i 1983, og for meg ble det et lykketreff da jeg faktisk klarte å beseire den gamle mesteren i vårt innbyrdes oppgjør. Spasskij virket imidlertid uinspirert og var tilfreds med å rette opp scoren med en seier og resten remiser i de resterende partiene. 

I 1992 var Spasskij og Fischer på nytt i medienes søkelys, og nok en gang var det skandaler i luften. Våpenhandleren og bankmannen Jedzimir Vasiljevitsj hadde klart å lokke Fischer ut av sin 20 årige dvale for et returoppgjør mot Spasskij. Problemet var at oppgjøret skulle foregå i Sveti Stefan, midt i det krigsrammede og FN--boikottede Jugoslavia. Spasskij lot seg friste av premiefondet på over fem millioner dollar. Nok en gang gikk han på nederlag, med 10 tap, 5 seire og 15 remiser, men matchen innbrakte ham i hvert fall en pen slump penger. 

Antagelig var ikke resultatet det viktigste for Spasskij ved denne anledningen. Spasskij har nok alltid vært en bedagelig mann, og han lever nå i Frankrike helt tilbaketrukket fra alt som har med sjakk a gjøre. 

Spasskij var i sin ungdomstid en romantiker på sjakkbrettet. Blant annet hadde han stor suksess med åpningen Kongegambitt, som egentlig var kastet på skraphaugen hundre år før. Det forteller mye om Spasskijs spillestil. Han tok opp igjen arven fra Adolf Anderssen og andre romantiske figurer fra forrige århundre. Her ser vi Spasskij i en av VM--historiens flotteste avslutninger. 

Spassky - Petrosian
VM-match, Moskva, 1969

Spasskij har ofret en bonde for å åpne linjer mot svarts kongestilling, og nå fyrer han på med enda mer dynamitt. 

 21.e5! Hvit trenger feltet e4 for springeren. 21...dxe5 22.Se4 Sh5 Svart har ikke noe bedre. På 22...Sxe4 følger 23.Txf8+ og 24.Dxg7 matt; og 22...exd4 23.Txf6+ er like ille. 

23.Dg6! exd4

Kombinasjonens poeng var den lange varianten 23...Sf4 24.Txf4! exf4 25.Sf3! Db6 26.Tg5!! Lc6 ( På 26...Dd8 skjer 27.Se5! med avgjørende angrep.) 27.Sf6 Le4 28.Dxh6+!! gxh6 29.Tg8 matt! Alt dette måtte Spasskij se allerede i diagramstillingen.

24.Sg5 og her ga Petrosjan opp da 24...hxg5 25.Dxh5+ Kg8 26.Df7+ Kh7 27.Tf3 fører til forsert matt. 1–0