Bobby Fischer

 

Robert James, eller bare Bobby, Fischer er utvilsomt den mest omdiskuterte av verdensmesterne. Noen mener han er fullstendig gal, mens andre betrakter han som tidenes største sjakkspiller. Spekulasjonene ble ikke mindre da han trakk seg tilbake fra all offentlighet etter seieren over Spasskij i 1972. 

Bobby Fischer ble født midt under 2. verdenskrig, den 9.mars 1943, i Chicago, Illinois. Men da verdensfreden kom i 1945, var akkurat det motsatte tilfelle hjemme hos familien Wender--Fischer. Foreldrene ble skilt, og moren Regina Wender måtte klare seg alene med Bobby og hans storesøster Joan. Etter et kort opphold i Mobile, Arizona, endte den lille familien opp i Brooklyn i New York. 

Fischer har alltid vart en ensom ulv, og det passer inn i mønsteret at han lærte seg sjakkreglene på egen hånd av en instruksjonsbok som fulgte med et sjakkbrett familien hadde fått i gave. Han var da seks år gammel, og et helt år hadde han stor glede av spille bare med seg selv. Moren fant etterhvert ut at noe måtte gjøres, og snart kunne man på gaten se en dynamisk kvinne med svære plakater som etterlyste sjakkmotstandere for sin unge sønn Bobby. Det lyktes hun med å finne, og i 1951 begynte Fischer i Brooklyn Chess Club. 

Her kunne Fischer i første omgang få tilfredsstilt sin store sjakkappetitt Men i 1955 var tiden moden for nye utfordringer, og han begynte  i Manhatten Chess Club. Etter dette skjøt utvikling virkelig fart. 

I 1956, da han var 13 år gammel, var hans amerikanske rating bare på litt over 1700, hvilket tilsvarer et middels klubbnivå, men likevel klarte han det året å gå helt til topp i det amerikanske juniormesterskapet. Premien var en skrivemaskin. Det var på denne tiden han spilte sitt berømte parti mot David Byrne, det noen kaller århundrets parti.

Fischer ble snart betraktet som et vidunderbarn, og i 1958, da han var 14 år og 9 måneder gammel, vant han sitt første amerikanske mesterskap uansett alder. Dette kvalifiserte ham for intersoneturneringen i Portoroz senere på året. Unge Fischer klarte seg utmerket i det harde selskapet med en delt femteplass. 

Han ble her utnevnt til stormester, knapt 15 år gammel. Dette er en prestasjon som vanskelig kan vurderes i nåtidens lys. Franskmannen Etienne Bacrot ble nylig verdens yngste stormester noensinne i en alder av 14 år og to måneder, hvilket selvfølgelig også er strålende. Men Bacrot blir tross alt tatt hånd om av en av verdens mest anerkjent trenere. Fischer utviklet seg helt på egen hånd, bare med sitt eget enorme sjakksug som veileder. 

Fischer ble også amerikansk mester i 1959. Han var nå en anerkjent spiller som hevdet seg i sterke turneringer både i Argentina, Sveits og andre land. I kandidatturneringen i Jugoslavia i 1959, den som gjorde Mikhail Tal til VM--utfordrer og litt senere også verdensmester, kom Fischer på en delt femteplass. 

Fischer tilbragte etterhvert mye tid i det tidligere Jugoslavia, og blant det sjakkelskende jugoslaviske folk var han naturligvis svært populær. Det var kanskje dette gjensidige kjærlighetsforholdet som bragte Fischer ut av isolasjonen over 30 år senere for returoppgjør mot Spasskij i Sveti Stefan, men kjedelig var det naturligvis da at Jugoslavia skulle være midt i en blodig borgerkrig. 

I 1960 ble Fischer amerikansk mester for tredje gang. Noen måneder senere delte han førsteplassen med Boris Spasskij i en storturnering i Mar del Plata i Argentina, og også i Reykjavik gikk han til topps. De flittige islendingene så kanskje allerede da for seg muligheten til å få stand en VM--match med Fischer som utfordrer, når den tid skulle komme. 

Det syntes åpenbart at Fischer skulle bli verdensmester, og mest skråsikker av alle var antagelig Fischer selv. Det er en historie der Fischer i 1960 sier til den nybakte verdensmesteren Mikhail Tal at han snart vil bli avløst av en ung amerikaner, hvorpå Tal umiddelbart snur seg til Bill Lombardy, en annen amerikansk sjakkspiller som står ved siden av, og sier: --Å, gratulerer, Bill. 

Sjakk betydde på denne tiden alt for Fischer. Han hadde avbrudt  skolegangen på Erasmus High School i Brooklyn, der han for øvrig var god venn med Barbara Streisand, for å satse helt og holdent på sjakk. Det spørs om dette var et heldig trekk, med tanke på de personforstyrrelsene Fischer etterhvert skulle legge for dagen. Han skulle snart bli en vanskelig mann for en rekke turneringsarrangører rundt omkring. Mot sine motspillere var han imidlertid alltid korrekt. 

Høsten 1960 var Fischer ankermann under sjakkolympiaden i Leipzig, og på nyåret vant han det amerikanske mesterskapet enda en gang. Fischers stilling som USAs ubestridte ener var imidlertid ennå ikke helt avklart. Gamle Samuel Reshevskij forlangte å bli behandlet med respekt, og sommeren 1961 kom det i stand en match mellom disse to. Etter to seire hver og sju remiser ble imidlertid matchen avbrudd fordi spillerne ikke kunne komme til enighet om når partiene skulle begynne. 

Året etter passerte Fischer Reshevskij på den amerikanske ratinglisten for første gang. Enda et par år senere, da den første uoffisielle ratinglisten for verdenseliten ble publisert, toppet Fischer sammen med Tigran Petrosjan. 

Fischer hadde på denne tiden også sine kontroverser med de sovjetiske sjakkspillerne, som han mente drev med avtalt spill Og i 1963 annonserte han at han ikke lenger ville delta i FIDE--turneringer om det ikke ble en slutt på dette. 

I november 1963 var det for øvrig planlagt en gigantisk simultanoppvisning der Fischer skulle spille mot 400 spillere samtidig. Men dette måtte avlyses både på grunn av  mordet på president Kennedy og på grunn av en brann på Astor Hotel der begivenheten skulle finne sted. I stedet la han ut på en omfattende simultanturné rundt i hele USA. 

Fischer fortsatte utover hele 1960--tallet å vinne det meste han var med på. Bortsett fra et lite arbeidsuhell i 1966, ble han amerikansk mester hver gang han stilte opp, og i 1964 gjorde han det til og med med perfekt score, 11 av 11. VM--spill lot imidlertid vente på seg. I 1967 ledet han intersoneturneringen i Sousse suverent, da han plutselig fant noe han var misfornøyd med. Og til sjakkverdenens store fortvilelse trakk han seg fra turneringen. 

Om det var denne personlige ubalansen som året etter førte ham inn i den religiøse sekten Worldwide Church of God skal være usagt, men denne skulle i hvert fall oppsluke mye av Fischers tid fremover. Han flyttet til Pasadena i Los Angeles, der menigheten hadde hovedsete. Og det er her han levde, helt til han i 1992 måtte forlate USA på grunn av problemer i forbindelse med returoppgjøret mot Spasskij i det tidligere Jugoslavia. 

På denne tiden var det også en annen ikke--russer som herjet i de store turneringene, dansken Bent Larsen. Da det i 1970 ble gjort i stand til match mellom Sovjet og resten av verden, forlangte Larsen å sitte på førstebord foran Fischer. At Fischer aksepterte dette, sier en hel del om hvilken stjerne Larsen var på denne tiden. På 2. bord gjorde Fischer sin jobb med å slå bunnsolide Petrosjan 3--1. 

Like etterpå ble Fischer uoffisiell verdensmester i lynsjakk, og han imponerte med umiddelbart etter turneringen å rekapitulere samtlige 22 partier. 

I november dette året gjorde Paul Benkö det storartede å oppgi sin plass i intersoneturneringen i Palma de Mallorca for at Fischer skulle få vare med. Fischer kvitterte med å vinne turneringen, og nå var det ingen som kunne hindre hans vei til VM--toppen. I kandidatmatchene slo han først Mark Taimanov 6--0 og deretter Bent Larsen med tilsvarende score. Ikke en eneste remis ga han bort! Mot Petrosjan i kandidatfinalen ble det litt jevnere, men Fischer var likevel suveren, med fem seire, tre remiser og bare et tap. Endelig var det Bobby Fischers tur til å utfordre VM--tronen. 

Denne matchen mellom Spasskij og Fischer skulle imidlertid ikke bli lett å få i stand. Fischer satte seg på bakbeina på alle mulige vis. Til og med president Nixon måtte involveres for til slutt å overtale Fischer til å stille opp. 

11. juli 1972 var omsider alt klart, og Spasskij og Fischer spilte sitt første parti i nøytrale omgivelser i Reykjavik på Island. Fischer tapte imidlertid dette partiet, og dermed var problemene i gang igjen. Da neste parti skulle begynne, var Fischer reist tilbake til USA. I løpet av noen få kritiske dager klarte man imidlertid å overtale Fischer til å returnere og fortsette matchen. 

Etter dette var det ingen tvil om hvem som ville vinne. Fischer formelig knuste Spasskij, og snaue to måneder senere hadde Fischer endelig nådd sitt mål. Han hadde vunnet matchen 12,5--8,5 og med det besteget den høyeste tinden i sjakkverdenen. Det var kanskje dette  som avgjorde Fischers videre skjebne. Han hadde vunnet det som var å vinne. 

Fischer trakk seg helt tilbake fra alt spill.Og da Anatolij Karpov sto som utfordrer tre år senere, nektet han å forsvare sin tittel. FIDE kunne ikke gjøre annet enn å utnevne Karpov til ny mester, men Fischer har aldri anerkjent dette. Han betrakter seg stadig som den regjerende verdensmester. 

I 1992 dukket Fischer uventet opp i Sveti Stefan i det tidligere Jugoslavia til såkalt returoppgjør mot Boris Spasskij. Selv om Spasskij også var rusten og utrenet, overbeviste Fischer med å vinne matchen 17,5--12,5. Fischer må i sin isolasjon utvilsomt ha fulgt nøye med i det som har foregått på sjakkfronten de siste 20 årene. 

Denne matchen brakte imidlertid Fischer opp i nye problemer. Jugoslavia var på denne tiden under boikott av FN. Den amerikanske regjeringen advarte Fischer og informerte om at straffen for å bryte boikottreglene var 10 år i fengsel og 250 000 dollar i bot. Fischer ga blaffen, og markerte sin avsky mot dette med å spytte på brevet fra det amerikanske departement. 

Fischer kunne etter matchen i Sveti Stefan ikke reise tilbake til USA, og han lever nå visstnok i Budapest, stadig temmelig isolert. Sjakkfamilien Polgar har hatt en del kontakt med ham, og i følge søsteren Judit er han fremdeles veldig sterk. Men for sjakkverdenen for øvrig kan det se ut til at Fischer er gått tapt for godt. Han er en levende legende, men han står også som en advarsel for hvordan det kan gå dersom sjakken blir for altoppslukende i ens liv. 

Vi ser her en liten kombinasjon som spinner rundt temaet dobbeltangrep. 

Spassky - Fischer
VM-match, Reykjavik, 1972

Spasskij har nettopp spilt 27.Dd3-c2??, en stygg feil Fischer ikke er sen om å utnytte. 

 27...Lxa4! Etter 28.Dxa4 Dxe4 henger det både på g2 og e1, og 29.Kf2 besvares med 29...Sd3+. 28.Db1 Lxd1 29.Dxd1 Dxe4 gir heller ikke hvit noe håp.

Spasskij ga derfor opp like så godt med en gang. 0–1

 

 PS! Bobby Fischer døde i 2008.