Anatolij Karpov

 

Anatolij Karpov ble i 1975 verdensmester uten kamp, og i 1993 skjedde det samme igjen. Først var det Fischer og deretter Kasparov som kom i konflikt med FIDE og ble fratatt tittelen til fordel for Karpov. Disse “skyggemesterne” har forfulgt Karpov i hele hans regjeringstid på sjakktoppen. Uansett hvor godt Karpov har gjort det, har hans posisjon som verdensener alltid vært forbundet med en viss usikkerhet. 

Anatolij Karpov er født i Zlatoust i Russland 23. mai 1951, og han lærte å flytte brikkene allerede i fire-års alderen. Da han var 12 år, kom han inn på den anerkjente “Botvinnik’s sjakkskole” i Moskva, og det må ha vært der han bygget opp sin dype og grunnleggende posisjonsforståelse. 

Denne Sovjetskolen, som den også omtales, er kanskje den viktigste arven Botvinnik etterlot seg. Nesten alle de beste russiske sjakkspillerne selv i dag har på et eller annet vis vært innom denne skolen, og de preges alle av den grundige og systematiske innstillingen til sjakk som var så karakteristisk for Botvinnik. 

I disse gode omgivelsene utviklet Karpov seg raskt, og i 1967 vant han junioreuropamesterskapet i Groningen. Karpov lot seg ikke som Fischer rive fullstendig med, men fortsatte sin utdannelse med studier i matematikk ved universitet i Moskva. Snart valgte han imidlertid å flytte til Leningrad for i stedet studere økonomi, engelsk og spansk. 

I 1969 ble han juniorverdensmester i Stockholm, og det ble da klart for verden at man hadde med et helt spesielt talent å gjøre. I 1970 ble han internasjonal stormester. 

Til tross for sterk fremgang også i tiden fremover, kunne Karpov i 1972 fullføre sin universitetsgrad. Hans diplomoppgave handlet om det økonomiske system under sosialismen i Sovjet. Her var det altså ikke noe fokus på sjakk, slik det for eksempel hadde vært i Petrosjans oppgave. 

1973 ble sjakklig sett et stort år for Karpov. Etter mange sterke resultater fikk han det som kalles for sjakkens Oscar. Han kom også med på listen over Sovjets ti beste idrettsutøvere, uansett gren. I den delen av verden har alltid sjakk blitt regnet som en sport. 

Fremgangen fortsatte, og i 1974 beseiret han først Polugajevskij, så Spasskij og til slutt Kortsjnoj i disse kandidatmatchene som leder fram til VM--match. Da Fischer ikke kunne komme til enighet med FIDE, ble Karpov utnevnt til verdensmester uten kamp. Det var sørgelig for sjakkverdenen. Et oppgjør mellom Fischer og Karpov ville virkelig vært et høydepunkt, og vi ville unngått mange av de uklarhetene det siden har vært rundt VM-tittelen. 

Karpov viste seg imidlertid snart som en verdig mester. Han følte kanskje han måtte bevise noe, og gikk fra den ene turneringseieren etter den andre. Karpov var virkelig suveren. Den eneste som kunne true hans posisjon var Viktor Kortsjnoj. Forholdet mellom disse to var ikke godt. Foruten  kandidatmatchen i 1974, som i realiteten ble en VM-finale, møttes disse to til VM-oppgjør både i 1978 og 1981, og stemningen var alltid like hatsk. 

Kortsjnoj klarte i 1976 under dramatiske omstendighet å hoppe av fra Sovjet, men hans kone og sønn klarte han ikke å få med seg. Sovjetmyndighetene nektet å slippe dem ut, og Kortsjnoj svarte med tidenes bakvaskelseskampanje av alt som hadde med kommunisme og Sovjet å gjøre. Karpov, med sine bånd helt opp til president Bresjnev, ble hoggestabbe. 

Etter å ha lært Kortsjnoj litt bedre å kjenne, skjønner jeg nå at Karpov ikke kan ha hatt det lett. Fremdeles driver Kortsjnoj med sine små triks, og det er sjelden han omtaler sine motstandere i positive vendinger. Karpov hadde imidlertid også sine svin på skogen. For eksempel er det kommet fram at det på tredje tilskuerrad i disse matchene konsekvent satt en parapsykolog med eneste oppgave å forstyrre Kortsjnoj. Kortsjnoj forsvarte seg mot dette med å spille med solbriller med speilrefleks. Mer tvilsomt er det imidlertid at yougurtene Karpov fikk servert under partiene skulle romme kodete meldinger, men kunne det irritere Kortsjnoj var kanskje formalet oppnådd. 

I 1978, like etter seiereren over Kortsnoj i Baguio på Filippinene, ble Karpov kåret til arets idrettsmann i Sovjet, og han mottok sin æresbevisning av selveste Leonid Bresjnev. 

I 1984 deltok Karpov i Oslo Schakselskaps jubileumsturnering i Oslo, og det norske publikum fikk første gang stifte bekjentskap med denne alltid korrekte verdensmesteren. Under omvisning i Oslo Rådhus la jeg merke til at han hele tiden holdt seg klint opptil guiden og at han nikket høflig på alle de rette stedene. Han virket i det hele tatt riktig hyggelig, men han takket nei da min eldre bror prøvde å få han med på fest sammen med de andre spillerne. Karpov har alltid var tilbaketrukken sånn sett. Han trives nok best med sine sjakkbrikker - og frimerker(!). 

Karpov er en betydelig frimerkesamler, og det var kanskje derfor han lot seg lokke til å spille match mot meg på Gjøvik i 1991. Organisator Øystein Brekke har samme lidenskaper, sjakk og frimerker, og de hadde tydeligvis mye å snakke om. Det var i det hele tatt en langt mer avslappet Karpov som kom på besøk den gang. Den vankjemmede sveisen var borte, og jeg ble nesten litt fornærmet da han selv i fjerde og siste parti spilte i akkurat samme t-skjorte og simple dress han hadde gått i under hele oppholdet. 

Jeg tok i hvert fall matchen seriøst nok og var kjempefornøyd med resultatet 2-2, etter en seier hver og to remiser. Jeg har også møtt Karpov ved en del andre anledninger, og selv om han er veldig sterk, er han ikke på langt nær så farlig som for eksempel Kasparov. Kasparov går etter strupen fra første trekk, mens Karpov foretrekker å seigpine sine motstandere. 

En av de tingene Bobby Fischer fikk endring på da han herjet som verst var at VM-matcher ikke lenger skulle begrenses oppad til 24 partier, men at det i stedet skulle være førstemann til seks seire. Etter det første VM-oppgjøret mellom Karpov og Kasparov høsten 1984 ble det fort slutt på det systemet. 

Karpov startet matchen glimrende og ledet snart 4-0 og etterhvert også 5-0. Alle regnet med en lett seier for Karpov, men på mirakuløst vist klarte Kasparov å komme til hektene med en endeløs rekke remispartier. 

Etter mange måneders spill med bare remispartier, slo plutselig Kasparov til med først en seier og deretter to til. Akkurat da saker og ting endelig begynte å skje, brøt imidlertid FIDE-president Florencio Campomanes inn og sa at matchen av helsemessige grunner ikke kunne fortsette. Kasparov var i harnisk, og mente Campomanes hadde kommet sin gode venn Karpov til unsetning i en kritisk situasjon, mens Karpov var like opprørt. Han ledet jo tross alt 5-3, og trengte bare en seier til for å vinne. 

Alle var imidlertid enige om at den nesten seks måneder lange matchen hadde vært en pest og en plage, ikke bare for spillerne, men for alle involverte. Den norske stormester Jonathan Tisdall jobbet på den tiden for det internasjonale telegrambyraet Reuter og var en av  stakkarne som måtte vare til stede hele tiden. At matchen ble spilt i Moskva gjorde visst ikke tilværelsen lystigere. 

Året etter var de to kamphanene klare igjen, og denne gang var det maks 24 partier. Kasparov hadde imidlertid fått den leksjon han trengte, og Karpov tapte 11--13. En av betingelsene for at Karpov skulle gå med på å avbryte den første matchen var at han skulle ha rett til returoppgjør i tilfelle nederlag. Og i 1986 møttes de to for tredje gang. Forste halvdel ble spilt i London, samtidig som musicalen Chess ble lansert, mens avslutningen skjedde i Leningrad. Karpov tapte igjen, men stadig knepent, 11,5-12,5. 

VM-matchene var egentlig stipulert til å spilles hvert tredje år, og etter seier over Andrei Sokolov i kandidatfinalen våren 1987, var det nok en gang klart for gigantmøte mellom Karpov og Kasparov. Matchen ble denne gang spilt i Sevilla i Spania, og det kravstore spanske publikummet, som er vant til tyrefektinger og blodbad, fikk virkelig valuta for pengene. 

Før siste parti ledet Karpov 12-11, og Karpov trengte bare remis for å gjenerobre VM-tittelen. Den utrolige Kasparov presterte imidlertid å vinne dette avgjørende partiet, og dermed beholde tittelen. Maken til spenning skal man lete lenge etter. 

Etter seire over Johann Hjartarson, Arthur Jusupov og Jan Timman var Karpov i 1990 enda en gang klar for Kasparov, denne gang med New York og Lyon som delte arrangører. Men, akk, atter en gang vant Kasparov knepent 12,5-11,5. 

Ved neste VM--syklus i 1992 ble Karpov overraskende slått ut av Nigel Short. Da Short og Kasparov året etter ble nektet å spille deres VM-match under FIDE-regi, ble imidlertid Karpov for andre gang utnevnt til verdensmester uten et skikkelig oppgjør. Karpov sa ikke nei takk. Han er i dag fremdeles den offisielle verdensmester, men det er utbredt enighet om at det er Kasparov som er den reelle mester. 

I disse dager jobbes det intenst med å få i stand et gjenforeningsoppgjør mellom Karpov og Kasparov og omsider få slutt på uklarhetene omkring hvem som egentlig er verdensmester. Både Karpov, Kasparov og til og med Fischer går nå rundt og smykker seg med denne gjeve tittel. 

Mitt inntrykk er at Kasparov er den beste av disse, men Karpov er en slu rev i matchsspill, sa en match mellom Kasparov og Karpov vil stadig være en åpen affære. Fischer er det ingen lenger som bryr seg med. 

I det første oppgjøret mellom Karpov og Kasparov så det i begynnelsen ut til å være klasseforskjell mellom de to. Spesielt i sluttspillet var Karpov suveren. Her ser vi Karpov i en leksjon over temaet sterk springer versus svak løper. 

Karpov - Kasparov
VM-match, Moskva, 1984

Kasparov har akkurat slått på h4, men han hadde nok da ikke regnet med hvits svartrekk. 

 47.Sg2!! Karpov oppgir en bonde for å komme fremover med kongen. 

47…hxg3+ 48.Kxg3 Ke6Svarts problem er at bondesluttspillet etter 48…Lg6 49.Sf4 Lf7 50.Kh4 Ke7 51.Sxh5 Lxh5 52.Kxh5 er vunnet for hvit. 

49.Sf4+ Kf5 50.Sxh5 Ke6 51.Sf4+ Kd6 52.Kg4 Lc2 53.Kh5 Ld1 54.Kg6 Ke7

 55.Sxd5+? Dette naturlig trekk var faktisk en alvorlig feil. Med 55.Sh5 og deretter slag på f6 kan hvit fortsette å jage den svarte kongen bakover før d-bonden erobres. Stadig vil bondesluttspillene alltid være vunnet for hvit.

55…Ke6? Etter 55…Kd6! 56.Sxf6 Lxf3 er gevinstføringen langt verre for hvit siden svart hele tiden kan smette opp på d5 dersom springeren flytter på seg. Fremdeles er ikke seieren opplagt, men i Karpovs hender går det greit.

56.Sc7+ Kd7 57.Sxa6 Lxf3 58.Kxf6 Kd6 59.Kf5 Kd5 60.Kf4 Lh1 61.Ke3 Kc4 62.Sc5 Lc6 63.Sd3 Lg2 64.Se5+ Kc3 65.Sg6! Den svarte kongen har blitt ganske aktiv, men med noen presise trekk vinner hvit greit. 66…Kc4 66.Se7 Lb7 67.Sf5 Lg2 68.Sd6+ Kb3 69.Sxb5 Ka4 70.Sd6 Etter slag på a3 er det bare å rusle på med b-bonden. 1-0