Alexander Aljechin

 

Fattigdom ser ut til være et fellestrekk for de fleste sjakkspillere i begynnelsen av dette århundre, men ikke for Alexander Alexanderovich Aljechin. Han ble født inn i en herskapelig familie 31. oktober 1892, dagen de engelskspråklige land kaller Halloween’s Day. Faren var en velstående landeier og var medlem av den russiske Duma (parlamentet). Moren var arving etter en industrimagnat, og hadde en betydelig formue.

Aljechin lærte sjakk av sin eldre bror Alexei da han var 11, og i mangel av noe bedre ble han snart en aktiv postsjakkspiller. Da han i 1908, 16 år gammel, flyttet til Moskva for å utdanne seg til jurist, ble sjakktilbudet et helt annet, og Alechins talent fikk bedre grobunn.

I 1908 slo Aljechin mesterspilleren Benjamin Blumenfeld, som selv den dag i dag har en åpningsvariant oppkalt etter seg, i match med sju seire og tre nederlag. Året etter dro han til St. Petersburg og vant en turnering der. Dette resultatet innbrakte ham også tittelen Russisk Mester.

Siden deltok han i internasjonale turneringer både i Tyskland og andre europeiske land, men det var først i 1914, nok en gang i St. Petersburg, han kunne innkassere sin første betydelig turneringsseier. Få måneder senere, i enda en turnering i St. Petersburg, ble Alecjin sammen med Lasker, Capablanca,  Tarrasch og Marshall utnevnt til Stormester i sjakk av selveste Nikolai den 2., tsaren som få år senere ble avsatt av Lenin og hans kommunstparti.

Senere dette året ledet Aljechin en storturnering i Mannheim i Tyskland, da plutselig første verdenskrig brøt ut. Aljechin ble tatt som krigsfange, men etter å ha overbevist tyskerne om sin uegnethet i militære sysler, kom han seg etterhvert tilbake til Russland.

Ikke lenge etter var imidlertid Aljechin på ny tilbake til fronten, denne gang som hjelpearbeider i Røde Kors. Nok en gang var Alechin uheldig. Han ble skadet og tatt til fange på nytt. Etterhvert ble han lagt inn på sykehus i Tarnapol i Russland, og det var der han utviklet sine senere berømmelige evner som blindesjakkspiller.

Etter krigen ble Aljechin dekorert av de nye Russiske myndighetene for sin heltemodige krigsinnsats. Han ble etterhvert også ferdig med sin juristutdannelse og fikk jobb i Moskvas kriminalavdeling. Dette brakte ham ut på nye eskapader, og i Odessa i 1919 ble han lagt i dødscelle, mistenkt som spion for kommunistene. Han kom seg ut av fangeskapet enda en gang, og året etter kunne han returnere til Moskva, der han snart giftet seg med en eldre russisk baronesse.

I 1920 vant Aljechin det første sovjetiske mesterskapet, men sjakksuget hadde ennå ikke tatt fullstendig overhånd. Aljechin hadde stadig andre interesser, og han begynte snart å jobbe i et filmstudio med ambisjoner om å bli skuespiller. I 1921 meldte han seg inn i Kommunistpartiet og fikk seg en jobb der som oversetter.

Dette var en stormfull tid både i Russland og i Aljechins personlige liv. Han forlot snart både kone og jobb og slo seg i stedet ned i Paris, der han giftet seg på nytt. Få måneder senere var imidlertid også det ekteskapet oppløst. Aljechin fortsatte imidlertid å spille sjakk, og han ble snart et fast klientell i alle de store turneringene på den tiden.

I 1925 fikk Aljechin fransk statsborgerskap og han begynte sågar på det prestisjefylte universitetet i Sorbonne for å skrive en doktorgrad om det kinesiske fengselssystemet. Han ble imidlertid aldri ferdig.

I 1926, like etter at han hadde giftet seg for tredje gang, nå med en enke etter en høytstående russisk offiser, slo Aljechin Max Euwe i en match. Tiden var moden for å utfordre Capablanca. Etter å ha skaffet til veie en premiepott til en verdi av 10 000 dollar, var de to i gang i den argentinske hovedstaden Buenos Aires. Alechin vant og ble dermed den fjerde offisielle verdensmester i sjakk. Eneste «time-out» i matchen var da Aljechin plutselig måtte trekke seks verkende tenner.

Aljechin ga ikke Capablanca sjansen til revansj, men tok i stedet mot en utfordring fra den langt svakere Efim Bogoljubov. Denne ble vunnet forholdsvis lett med 11 seire, 9 remiser og 5 tap.

Selv med Capablanca i nærheten, viste Aljechin seg snart som en verdig verdensmester. I sjakkolympiaden i 1930 presterte Aljechin mesterstykket å vinne alle sine ni partier på Frankrikes førstebord. Han vant også sterke turneringer i San Remo, Bled, London og Pasadena, før han i 1932 la ut på en verdensomfattende simultanturne.

 I Chicago i 1933 spilte han blindt mot 32 spillere samtidig, hvilket etter mitt skjønn er en helt ufattelig prestasjon. Han høstet ære og berømmelse over hele verden. Blant annet ble han utnevnt til æressersjant i den mexikanske armé, hvor han en tid jobbet som sjakkinstruktør.

I 1934 var det nok en gang VM-match mellom Bogoljubov og Aljechin, og nok en gang vant Aljechin lett. Året etter derimot, i 1935, tapte Aljechin høyst uventet VM-tittelen til nederlenderen Max Euwe. Normalt burde Euwe vært lett match for Aljechin, men Aljechin levde på denne tiden et hardt liv.

Euwe var ikke like vrang overfor sin forgjenger som Aljechin selv hadde vært, og to år senere, i 1937, fikk Aljechin muligheten til revansje. Aljechin gikk denne gang  mer seriøst til verks, og viste klart og tydelig hvem som var best av disse to. Alechin vant matchen 15,5--9,5 og var dermed tilbake der han skulle forbli til sin død et snaut tiår senere, nemlig på toppen av sin sjakktrone.

Den eneste som kunne true Aljechins posisjon var Capablanca. Først i 1936, ni år etter deres VM--oppgjør, møttes de to igjen. Det var i Nottingham i England, og det må ha smertet Alejchin en hel del at Capablanca vant turneringen mens han selv bare kom på en beskjeden sjetteplass.

I den berømte AVRO--turneringen i Nederland i 1938 var imidlertid rollene byttet om. Verdens åtte antatt beste spillere var på plass. For første gang noensinne kom Aljechin foran Capablanca på resultatlisten, og for første gang noensinne fikk Capablanca mindre enn 50 prosent score. Mye av dette kan imidlertid tilskrives Capablancas skrantende helse.

I 1939 ble sjakkolympiaden avholdt i Buenos Aires i Argentina, og da det midt under turneringen ble klart at 2. verdenskrig var i ferd med å utfolde seg på det europeiske kontinent, var det mange sjakkspillere, særlig de med jødiske bakgrunn som fant det best å forbli i Argentina. Det var på denne måten at Argentina plutselig ble en stor sjakknasjon med spillere som Najdorf, Panno og andre i sine rekker.

Aljechin, som førstebordspiller og lagkaptein på det franske laget, viste under denne olympiaden sin antipati overfor de tyske krigshandlinger ved å nekte det franske laget å stille da de skulle møte Tyskland. Etter krigen satt verden igjen med akkurat det motsatte inntrykket av Aljechin. Alejchin skrev under krigen flere antijødiske artikler, og han deltok i naziturneringer i München, Salzburg, Warszawa og Praha. Snart ble han til og med Tysklands faste representant i sjakkturneringer i Spania og Portugal.

Denne nære tilknytning til nazistene gjorde ham venneløs og forhatt, og etter krigen var det ikke lenger noen som ville ha ham med i sine turneringer. Bakgrunnen for Aljechins handlinger under krigen skulle vissnok være at hans fjerde kone var truet, og for å beskytte henne og familiens eiendeler i Frankrike måtte Aljechin samarbeide med tyskerne.

Historien bør antagelig granskes nøye for man kan komme fram til Aljechins egentlige motiver, men at hans opptreden falt i unåde hos en samlet sjakkverden er det ingen tvil om.  Under første verdenskrig gjorde Aljechin sin innsats for Russland, og etter Moskva--revolusjonen i 1917 kom han på godfot med de nye makthaverene. Denne gang var han imidlertid på feil side, og hans liv gikk da også snart til grunne.

På et hotelrom i Estoril i Portugal våren 1946 døde Alejchin uten at man kan si eksakt hvorfor eller hvordan. Noen hevder han døde av hjerteatakk, mens andre mener han ble kvalt av en kjøttbit da han skulle spise middag. Atter andre ser for seg at han rett og slett ble myrdet.

Ingen ville ha noe med den døde kroppen å gjøre, og først tre uker senere påtok det portugisiske sjakkforbundet seg å sørge for begravelse. Mindre enn et dusin mennesker var til stede da Aljechin ble senket i jorden.

I 1956 ble det russiske og franske sjakkforbundet enige om å få flyttet Aljechin til et gravkammer i Paris. FIDE sørget for en skikkelig gravstein, formet som et sjakkbrett, med tilhørende byste av Aljechin..

Aljechin spilte antagelig sjakk som han levde livet for øvrig, med fargerike kombinasjoner og glitrende episoder i fleng. Her har nettopp Capablanca vært uforsiktig og spilt 34…Dc7??. Aljechin ville aldri gjort en slik feil, og lot naturligvis ikke sjansen som bød seg gå fra seg.

Alekhine - Capablanca
VM-match, Buenos Aires, 1927

35.Sc5! Tårnet på c3 står plutselig fanget i den hvite leir.

35…Lxc5 36.dxc5 De5 37.f4! Dg7 Heller ikke etter 37…Df6 kommer svart ut av bindingen.

38.Lxe4 dxe4 39.Kf2! Alt ligger nå til rette for å spise tårnet på c3.

39…Df6 40.g3! Presist til siste stund. 40…g5 41.Tc1 1–0