Mikhail Botvinnik

 

Mikhail Botvinnik ble født I Finland, da foreldrene var på badeferie i  Kuokkala. Etter fødselen den 17. august 1911, kom imidlertid de antagelig svært overraskede foreldrene seg hjem til St. Petersburg, og det var der Botvinnik skulle tilbringe mesteparten av sitt liv. 

Botvinnik lærte sjakk forholdsvis sent. Først 12 år gammel ble han introdusert for dette magiske kongelige spillet, men snart var også han oppslukt. Fire år senere, i 1927, var den 16 år gamle Botvinnik god nok til å delta i det meget sterke Sovjetmesterskapet, og han ble allerede da utpekt som den verdensmesterkandidat Sovjetunionen så sårt søkte etter at Aljechin hadde forlatt dem. 

Kommunistregimet i Sovjet var nå ledet av Stalin, og da Efim Bogoljubov, Sovjetmester både i 1924 og 1925 emigrerte, ble det innført fullstendig portforbud for de sovjetiske sjakkspillerne. Det var plutselig ikke mulig hverken å reise inn eller ut av Sovjet. 

Botvinnik ble likevel tatt godt hånd om. I 1931, 20 år gammel, vant Botvinnik sitt første Sovjetmesterskap, og det suverent med to poengs forsprang til neste mann. I 1933 vant han igjen, denne gang med ett poengs margin. 

Sovjet var nå sterkt isolert. Men i 1933 ble det gjort et unntak fra de strenge innreisereglene, da den tsjekkiske mester Salo Flohr ble invitert til Moskva og Leningrad for å spille match mot Botvinnik. Botvinnik startet dårlig, men etter en sterk avslutning endte til slutt matchen 6--6. 

Dette ble oppfattet som en suksess for Botvinniks vedkommende, og året etter ble Kmoch og Euwe invitert til en lukket turnering i Moskva. Botvinnik vant, mens de to utlendingene havnet langt bak i feltet. Sovjet var sikkert en sterk sjakknasjon allerede da, men utad var det altså bare Botvinnik som fikk vise sitt ansikt.

I den tradisjonelle nyttårsturneringen i Hastings i 1934-35, gjorde Botvinnik sin første internasjonale opptreden med en høyst anstendig femteplass, halvannet poeng bak vinnertrioen, Sir George Thomas, Euwe og Flohr. Botvinnik var likevel misfornøyd, og mente at hans sene ankomst til Hastings hadde forårsaket mange av de tapte poengene i begynnelsen av turneringen. 

Fire måneder etter turneringen i Hastings ble en betydelig andel av den sjakklige verdenseliten brakt til Moskva for å matche deres unge pode. “Forræderen” Aljechin fikk naturligvis ikke komme, men både Capablanca og Lasker og mange av de unge lovende spillere som blomstret på den tiden var med. Botvinnik gjorde jobben sin og delte turneringsseieren med Salo Flohr, knepent foran Lasker og Capablanca. 

Dette frydet nok de sovjetiske makthaverne, og året etter ble en tilsvarende turnering arrangert på ny. Denne gang var det imidlertid Capablanca som gikk til topps, ett poeng foran Botvinnik. Selv om det var hele tre poeng ned til nestemann på listen, ble dette resultatet av noen regnet som en skuffelse. Presset var utvilsomt stort i Sovjet på den tiden. 

I Nottingham-turneringen i 1936 var Botvinnik ute på sin andre utenlandstur, og denne gang var det ingen som kunne uttrykke misnøye. Med alle de da--levende verdensmestere samt kremen av den fremadstormende generasjon på plass, tok Botvinnik delt førsteplass sammen med Capablanca. 

Denne seieren kvalifiserte ham for den prestisjefylte AVRO-turneringen i Nederland to år senere. Verdens åtte antatt beste spillere var der samlet, og Botvinnik ble nummer tre, ett poeng bak Keres og Fine. 

Da den 2. verdenskrig kort tid etter brøt ut, gikk mesteparten av sjakkverdenen i dvale. Etter krigen fremsto imidlertid plutselig Sovjetunionen som verdens desidert sterkeste sjakknasjon. Selv om også Sovjet ble hardt rammet av krigshandlingene, må forholdene for sjakkspillerne der tross alt ha vært langt bedre enn i den øvrige del av verden. For eksempel ble det avholdt sterke Sovjetmesterskap både i 1940 og i 1941 og igjen i 1943 og 1944. I 1940 ble dessuten de baltiske stater innlemmet i Sovjetunionen, hvilket blant annet betydde at Sovjet fikk en ny toppspiller i estlenderen Paul Keres.

Turneringstilbudet var ikke det helt store i mellomkrigstiden, og til tross for sine stadige suksesser på sjakkbrettet, hadde Botvinnik klart å følge opp sine studier og ta en doktorgrad i elektronikk. Under de første krigsårene jobbet han sågar som ingeniør på en kraftstasjon i Uralfjellene et sted, men han forsøkte alltid å være på plass da de nasjonale mesterskapene ble avviklet. 

Mange av de politiske privilegier Botvinnik nød godt av, var knyttet nettopp til tittelen Sovjetmester, og Botvinnik måtte til tider virkelig anstrenge seg for å beholde sin posisjon på toppen. I 1937 var Botvinnik opptatt med sin doktoravhandling og kunne dermed ikke delta  i det nasjonale mesterskapet. Likevel ble det slik at vinneren av turneringen måtte forsvare sin tittel i match overfor Botvinnik. Det klarte han bare nesten. I Sovjetmesterskapet i 1940 kom Botvinnik bare på femte plass, men denne gang klarte han å få det til slik at de seks beste spillerne skulle spille omkamp om mestertittelen, og denne vant naturligvis Botvinnik.  

Rett etter krigen ble det avholdt en radiomatch mellom USA og Sovjet, hvor Sovjet vant overlegent 15,5--4,5. Botvinnik gjorde jobben sin på førstebord med to seire over Denker. Året etter kom hele det amerikanske laget til Moskva. Sovjet vant denne gang 12,5--7,5, men viktigst var  nok seirene 1,5--0,5 i  prestisjeoppgjørene Botvinnik -- Reshevskij og Smyslov -- Fine på de to første bordene. Botvinnik fremsto på denne tiden virkelig som verdens beste spiller, og han vant store turneringer både i Groningen og Moskva. 

Etter Aljechins død i 1946 sto VM-tronen tom, og etter litt frem og tilbake kom FIDE frem til at den nye mesteren skulle kåres i en turnering med verdens seks antatt beste spillere, der alle møtte hverandre fire ganger. Amerikaneren Ruben Fine, som var blant de seks inviterte, måtte imidlertid melde avbud. Det var snakk om å fylle på med en ny spiller, men Sovjet nektet, og dermed ble feltet bestående bare av  fem spillere. 

Det har vært en del spekulasjon rundt estlenderen Paul Keres innsats i denne turneringen. Keres hadde deltatt i flere nazi--turneringer under krigen, og det var absolutt ikke denne mannen Sovjet hadde tenkt seg på VM--tronen. Men det var ingen ting å si på sluttresultatet. Botvinnik var klart best og vant suverent foran Smyslov, Keres, Reshevskij og Euwe.  

I en alder av 36 år ble Botvinnik den sjette verdensmesteren, men noen aktiv sådan var han ikke. I perioden 1948 til 1951 spilte han ikke et eneste offisielt parti. I stedet gikk han tilbake til sitt yrke som elektroingeniør. 

Nå var imidlertid verdensmestertittelen offisielt forvaltet av FIDE, og i 1951 måtte han forsvare sin tittel mot den fargerike David Brontstein. Sjakklig sett skjedde det mye rart i denne matchen, og til tider kunne det hele se ut som det reneste lotteriet, med overseelser og tabber fra begge hold. Botvinnik klarte imidlertid med nød og neppe å holde standen, og med matchresultatet 12--12 beholdt Botvinnik verdensmestertittelen. 

Botvinnik hadde på ingen måte overbevist, og i Sovjetmesterskapet året etter måtte han nøye seg med delt tredjeplass. Også i andre turneringer var resultatene beskjedne. Både hans popularitet og stjerne var dalende. I sjakkolympiaden i Helsingfors i 1952 ble han til og med ekskludert fra det sovjetiske laget av de øvrige spillerne. 

I neste VM--match i 1954, denne gang mot Vassilij Smyslov, klarte Botvinnik enda en gang å forsvare sin tittel med resultatet 12--12. Reglene var og er fremdeles slik at verdensmesteren blir sittende ved uavgjort resultat. 

Etter dette fikk Botvinnik mer anerkjennelse fra den yngre generasjon sovjetiske mestere, og senere på året oppleve han sin første sjakkolympiade. Botvinniks resultater var imidlertid stadig lunkne. Men i 1956 blomstret han endelig opp, med sterke prestasjoner både i olympiaden i Moskva og Aljechins minneturnering like etter. 

I 1957 hadde Smyslov på nytt kvalifisert seg som VM--utfordrer, og til tross for Botvinniks tilsynelatende mer inspirerte spill den siste tiden, var han denne gang sjanseløs. Smyslov vant med matchsifrene 12,5--9,5.  Med FIDE som pliktoppfyllende organisator hadde imidlertid tittelholderen rett til returoppgjør, og utrolig nok klarte Botvinnik å komme tilbake med matchseier 12,5--10,5. Verdensmestertittelen var først tapt, men nå vunnet tilbake igjen. 

I 1960 var det nok en gang VM--match. Utfordrer denne gang var den bare 23 år gamle Mikhail Tal, eller “Trollmannen fra Riga”, som mange likte å kalle ham. Og Tal kunne virkelig få ting til å se ut som de reneste tryllerier på sjakkbrettet. Botvinnik klarte ikke å henge med i alle de kompliserte forviklingene, og tapte 8,5--12,5. 

De fleste regnet nok nå med at Botvinniks tid som verdensmester omsider skulle vare omme, men den ærgjerrige Botvinnik ville ennå ikke gi seg. I returoppgjøret året etter sjokkerte han med å vinne tilbake VM--tittelen med matchseier 13--8. Botvinnik hadde forberedt seg grundig og klarte til og med i kompliserte stillinger å overliste sin unge motstander. 

Botvinnik forble stadig en lite aktiv verdensmester. Men i Olympiaden i Varna i 1962, var han på plass. Her spilte han blant annet remis mot den da fremadstormende Bobby Fischer. 

Foran neste VM-match i 1963 besluttet FIDE at verdensmesteren ikke lenger skulle ha rett til returmatch i tilfelle nederlag. Dette likte naturligvis ikke Botvinnik. I sin bitterhet valgte han å klare seg uten sekundant. I matchen mot Smyslov i 1956 mente han seg forrådt av en av sine medhjelpere, og han ville ikke risikere noe slikt igjen. Botvinnik med sine 52 år, var imidlertid nå en aldrende mann, og den armenske utfordreren Tigran Petrosjan ble til slutt for sterk. Botvinnik tapt 9,2--12,5, og denne gang var hans tid som verdensmester omsider omme. 

Etter dette syntes Botvinnik å slappe litt mer av, og han deltok i turneringer både her og der. Sitt siste seriøse turneringsparti spilte han i 1970, 59 år gammel. Han levde imidlertid i enda 25 år, og 5. mai 1995 trakk antagelig etterkrigstiden mest betydningsfulle spiller sitt siste sukk. 

Vi ser her Botvinnik fra tiden han var på topp like etter 2. verdenskrig.

Botvinnik - Euwe
VM-turnering, Haag, 1948

15.La2! Botvinnik forbereder et dypt bondeoffer. 

 15...Sf6 16.Dh4 e4 17.Se5! Lxe5?! Etter å ha sett partifortsettelsen er det lett å kritisere dette, men det er alltid fristende å grabbe med seg en bonde. 

 18.dxe5 Dxe5 19.Lc3 20.f3! Sd5 Et viktig poeng var varianten 20...exf3 21.Lb1! h6 22.Txf3 Sd5 23.Tg3!! Dxh4? 24.Txg7+ Kh8 25.Th7+ Kg8 26.Th8 matt. 

 Euwe forsøker å avklare stillingen, men løperparet er like sterkt i sluttspillet.

 21.Dxe7 Sxe7 22.fxe4 b6?! Euwe var på denne tiden i dårlig form og forsvarer seg ikke godt, men stillingen er vanskelig for svart. 23.Ted1 Sg6 24.Td6 La6 25.Tf2 Lb5 26.e5 Se7 27.e4 c5 Svart må hindre 28.Td7, men nå rakner det fort. 28.e6 f6  29.Txb6 Lc6 30.Txc6! Sxc6 31.e7+ Tf7 32.Ld5 og Euwe ga opp på grunn av varianten 32…Tc8 33.e8D! Txe8 34.Lxc6 fulgt av 35.Ld5. 1-0